Ørret-kongen i Svarttjern

Ørret fiske – Stanga bøyer seg så jeg er redd for at den skal knekke. Et nesten dovent sug som forsøker å dra meg med ut i vannet. Dette er stor fisk!

Det har gjennom generasjoner blitt lagt ned en enorm innsats for kultivering av vann og vassdrag rundt om i hele Norge for å forbedre kvaliteten på fisken og for å introdusere (hovedsakelig) ørreten til områder der den ikke tidligere eksisterte.

Millioner av ørretyngel, og nesten like mange liter vann, har blitt båret på ryggen til hardhauser gjennom ulendt terreng og over bakker og berg. Det arbeidet som har vært lagt ned av disse ildsjelene er ikke annet enn imponerende og det er ikke få steder i landet vi har disse folkene å takke for de fiskemulighetene vi har i dag.

Les også: Ørretfiske – Tips og Triks

Nå er det jo i dag, med gode grunner, innført strenge restriksjoner på flytting av fisk mellom vassdrag for å forhindre innførsel av uønskede arter og for å unngå smitte av sykdommer. Det er allikevel fortsatt en imponerende innsats som legges ned av stort sett frivillige for å ta vare på våre vassdrag og for å foredle disse.

På vår eiendom i Nord Trøndelag har min far og min farfar – og sikkert flere generasjoner før dem – båret tusenvis av ørretyngel fra fiskerike vann nede i lavlandet opp til funklende fjellvann hvor ørreten ellers ikke har noen muligheter for å komme seg opp.

Selv om det er sjelden ørreten klarer å formere seg oppe i disse vannene, trives den allikevel godt og kan vokse seg til en anselig størrelse. Ja, til tider har de blitt til rene monstre som har skapt utallige timer med spenning for forventningsfulle fjellvandrere som meg selv.

Dette er en historie om en av mine uforglemmelige opplevelser ved Svarttjern, et av disse nesten mystiske vannene som ville ha vært fisketomme hvis det ikke hadde vært for min fars innsats for mange år siden.

En konge av en ørret!

Svarttjern er knøttlite, og ligger inneklemt i skyggen mellom tre fjell, derav navnet. Selv om tjernet ligger innhyllet i mørke  mye av året, er det svært idyllisk når solen først stråler ned på det sommertids.

Det er ikke mye ørret igjen i vannet, og det er sjelden man hører om at noen faktisk får noe, men det går stadig historier om observasjoner av store vak. Disse historiene, og den flotte naturen i seg selv, gjør at jeg stadig dras tilbake til tjernet selv om jeg aldri har klart å lure noe på kroken.

Så når jeg klatret opp åsen mot Svarttjern denne flotte lørdagsmorgenen i begynnelsen av august hadde jeg store forventninger til en flott dag, men små forhåpninger om fast fisk. Masse niste i sekken, kaffe på termosen, og en enkel markstang i hånda. Det skal gjerne ikke mer til for å kunne nyte livet til fulle.

Tjernet lå blikkstille, med et krikkand-par lengst bortest på den andre siden. Paret syntes lite fornøyd med min ankomst og tok raskt til vingene.

Jeg satte fra meg sekken rett ved det eneste utløpet fra tjernet, en liten fjellbekk som sildrer stille nedover mellom mosedottene i ei myr. Til tross for den lille dramatikken med endene som tok av forsøkte jeg å bevege meg så stille som mulig. Siden tjernet er så lite skal det ikke mye til for å støkke alt som lever under vannflata.

Svarttjern er formet nærmest som en bakvendt B og er utilgjengelig på to sider på grunn av de bratte fjellene. Jeg snek meg ut på den ene odden og nærmest smøg duppen og markklysa ut i vannet. Etter å ha festet stanga godt nede i mosen trakk jeg meg stille tilbake til utløpet der jeg hadde lagt fra meg sekken.

Frem med termosen og noen ytterst kjedelige brødblingser. Er det ikke merkelig hvordan selv den dårligste traktekaffen og et par skarve brødskiver med brunost blir til rene gourmetmåltidet når man er ute på tur? Og hvor herlig er det ikke å kunne grunne over enkle spørsmål som dette med bena på sekken og et halvt øye på duppen som duver i vannflaten noen meter unna?

Så på brøkdelen av et sekund går pulsen fra dvalemodus til rundt to hundre. Et gigantisk vak noen få meter utenfor den andre odden. Ringene brer seg utover hele vannet, mens jeg sniker meg så raskt som mulig bort til markstanga.

Jeg tør ikke sveive inn for da må jeg kaste ut på nytt på andre siden og risikerer dermed å skremme bort giganten. I stedet gir jeg ut mer snøre slik at jeg kan snuble meg stille mellom gresstufsene bort på den andre odden. Så sveiver jeg sakte inn slik at duppen glir forsiktig mot området der jeg så kjempevaket.

Ett minutt går. Fem minutter. Og så: SVUPP!

Hele duppen dras under i et kraftig napp. Jeg er i ekstase. Jeg lever for dette. Stanga bøyer seg så jeg er redd for at den skal knekke. Ikke de ilskne rykkene som man gjerne kjenner når det er mindre fisk, men et nesten dovent sug som forsøker å dra meg med ut i vannet. Dette er en stor ørret!

Jeg løsner litt på bremsen for å unngå at stanga ryker og begynner  jobben med å slite ut fisken. Kjempen trekker først rett utover før den svinger langsmed kanten på den andre siden av tjernet. Den styrer mot et område hvor jeg har mistet utallige sluker opp gjennom årene. Der ligger det på bunnen et stort tre som på mystisk vis må ha falt ned fra det karrige fjellet over. Hvis den kommer seg dit vet jeg at slaget er tapt så jeg strammer bremsen. Det får briste eller bære.

Så følger det 15-20 minutter med ren stillingskrig. Fisken drar, men jeg nekter å gi etter selv om jeg er livredd for at enten stanga eller snøret skal ryke. Heldigvis holder utstyret,  og trykket blir sakte mindre intenst. Jeg starter å sveive forsiktig inn og etter nok et kvarter ser jeg endelig konturene av kjempen nede i vannet. Jeg får styrt den inn i håven og fangsten er sikret.

For en ørret! Nydelige farger, rund rundt buken og hele 3,4 kilo! Hvordan en slik sværing av en ørret kan trives i et så lite vann er helt ufattelig. Kanskje har den gått over til å spise mindre artsfrender, noe som kan forklare hvorfor det så sjeldent blir fanget noe i akkurat dette vannet.

Les også: Tips for Bedre Ørretfiske

Det er ikke ofte jeg slipper ut igjen god matfisk, men denne utrolige opplevelsen unner jeg andre glade fjellvandrere så jeg lirker forsiktig kroken ut av kjeften på fisken og ser den sakte gli nedover mot dypet.

I det fjerne hører jeg en ravn skråle hissig og jeg ser for meg min bestefar riste oppgitt på hodet over å la så god mat gå. Men hvem vet, kanskje møter jeg på monsteret i Svarttjern igjen en annen gang. Og da er det slettes ikke umulig at den havner i ovnen.

Foto: Kelly Teague

One thought on “Ørret-kongen i Svarttjern

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *